På Tell a Different Story prosjektet vårt laget deltagerne et veldig fint og informativt hefte om ‘Active Citizenship’, fotografi, visuell historiefortelling, hvordan man kan arrangere offentlige arrangementer om dette og hvordan man kan bruke sosiale medier til å spre dette til andre unge.

I heftet, som er fullt og helt skrevet og designet av deltagerne selv, deler de unge av de erfaringene de fikk med active citizenship gjennom prosjektet, og hva active citizenship betyr for de, og hvorfor det er viktig. Så i dette heftet kan du få inspirasjon til hva du selv kan gjøre for å være en aktiv borger, ved å fortelle visuelle historier som kan deles med andre.

Vi er veldig stolte over de dyktige deltagerne, og hva de har lært og hva vi har fått til på dette prosjektet. Du kan lese mere om prosjektet i Trysil, og hva vi har gjort her.

Du kan laste ned og se heftet online her.

Du kan se hele heftet som bilder her:

Så var det allerede over! Andre del av prosjektet Tell a Different Story har passert!

Det var en innholdsrik, produktiv og spennende uke, og nesten best av alt; vi hadde gleden av å kunne invitere alle de andre, fra de fem ulike landene – Aserbajsdjan, Georgia, Tsjekkia, Estland og Danmark – til solfylte og høstvakre Grøndalen i Trysil (de har nok ingen anelse om hvor heldige vi var med været!). Vi bodde i flotte gårdshus, spiste den deilige hjemmelagde lunsjen utendørs og var omringet av et særs fotogent landskap.

 

Foto øverst: Konstantin Tatar, nederst: Vusal Ovucov

Prosjektets første del, som fant sted i Georgia i juni, handlet jo mye om å lære om mediemakt og mediebruk, samarbeide i grupper om ulike teoretiske og praktiske oppgaver og øve seg med kameraet. Denne gangen handlet det mer om å produsere og vise fram hva vi har lært. Vi arrangerte workshops på den videregående skolen i Trysil, vi lagde en informasjon- og inspirasjonsbrosjyre (som snart vil publiseres) og, ikke minst, vi arrangerte en fotoutstilling som med storslagenhet åpnet for publikum på Café Rialto i Trysil sentrum, på fredagen den 16.september. Der henger altså bildene (helt fram til uti november!), som vi har tatt i løpet av sommeren og som viser noe annerledes historier fra hver våre hjemland.

Bilder fra utstillinga: Konstantin Tatar

Vi i den norske gruppa, for eksempel, valgte temaet flyktningsituasjonen i Norge generelt, og dermed å portrettere en rekke innvandreres møte med Norge spesielt. Den estlandske gruppa hadde tatt bilder av det splittede Estland; av lokalsamfunn preget av en lite integrert russisk minoritet, mens Georgia hadde fokusert på den hensynsløse utbyggingen i hovedstaden Tblisi med følgende forurensningsproblemer og mangel på grønne områder. Videre viste utstillingen aspekter og utfordringer fra de respektive lokalsamfunn. Spennende greier.

                        Bilder fra diskusjon og idémyldring på gårdsplassen. Foto: Konstantin Tatar

Uka i Trysil innebar en del arbeid, men også en del annet. Gjestene fikk for eksempel gleden av å krysse svenskegrensa på fjelltur. Vi ble også servert vafler inne hos Lenes mor i Ljørdalen og vi grillet under stjernehimmelen i Marits hjembygd Østby. Nå elsker vi alle Trysil.

Bilder fra arbeid. Foto øverst: Elshan Nur, og under: Konstantin Tatar.

Og bilder fra kos. Foto: Konstantin Tatar.

 

 

Mye bra, altså! Mange opplevelser, masse læring og ikke minst en skikkelig fin gjeng mennesker. Tusen takk!

 

 

«Gaumarjos» er det man sier når man skåler på georgisk, og etter den store festmiddagen Supra er dette er ord som sitter godt. Supraen har lik en norsk festmiddag en toastmaster, men en georgiske tamada tar nok sine plikter mer seriøst, og har dessuten flere plikter. I tillegg til å utbringe jevnlige skåler, må tamadaen også sørge for å holde alle gjestenes glass fulle. Dette ble imidlertid litt vanskelig med tretti personer, så det ble utpekt vise-tamadaer som skulle hjelpe til. Georgiere er veldig stolte av vinen sin, og med god grunn. I motsetning til mange vest-europeiske land beholder man i Georgia skallet og grenene på druen under gjæringsprosessen, noe som gjør at hvitvin blir mye mer gyllen enn hvit, og den smaker helt himmelsk. TV2 hadde visst vært på georgisk vintur omtrent samtidig med oss, for rett etter at vi kom hjem la de ut en sak om vin fra Georgia og dens forventede oppsving i Norge. 

Skal man være riktig georgisk tømmer man glasset helt for hver skål, men en real gulp er også godkjent. Tamadaen, som i dette tilfellet var George fra Georgia, er den eneste som kan begynne skålingen, men han sender den gjerne videre. I vårt tilfellet begynte George på en skål om kjærlighet og vennskap, og utover kvelden gikk skålen nedover bordet så alle skulle få utbringe sin egen skål. Og her er det faktisk bokstavelig talt snakk om en skål, laget av leire! Etter endt tale ble denne leireskålen med vin tømt av hver representant, for så å bli holdt opp ned over hodet for å bevise at den var tom. Vår gode representant Chris brukte sin skål på å lære bort en klassisk norsk drikkevise. Det er god forberedelse til alle kommer til Trysil i september!

Det er jo ikke bare vinen som gjorde inntrykk på supraen, maten var også av en helt egen klasse. Bordet ble fylt på kontinuerlig, og det hopet seg etter hvert opp med så mange fat og retter at det ikke var sjanse til å smake på alt! Det var flere typer salater, med tomat, agurk og urter og med kylling, og flere typer ost. Man kunne til og med finne ost som var pakket inn i ost! Det var også ost i sopp og ost i en type georgisk brød som kalles khachapuri som flere av oss ble forelsket i. Georgiske dumplings, khinkali, kunne man få i flere varianter, blant annet fylt med ost, med sopp og med kjøtt. Det er mye georgisk mat med aubergin og valnøtter, og når disse møtes er smaken fantastisk! Andre retter inkluderte bønner stekt i leirekrukke, maisbrødet mchadi, forskjellige typer grillet kjøtt, stekt potet, forskjellige sauser og brød, og frukt til dessert. Det var også en slags type boller laget av spinat, rødbeter eller andre grønnsaker blandet med malte valnøtter som flere i den norske troppen falt for. Georgia har i det store og det hele en helt utrolig matkultur som vi har vært kjempeheldige som har fått oppleve i slik et storslått kalas! Supraen var en enestående opplevelse som jeg sent kommer til å glemme, noe jeg tror er gyldig for alle som deltok.

Man kunne kanskje tro at festmiddagen nå er komplett, men supraen hadde også underholdning, og vi fikk fremvisning både av georgisk tradisjonell dans og sang. Danserne boltret seg i krumspring og kast, og danserinnen fløt over gulvet i en bevegelse som fikk oss til å undre på om hun egentlig var på hjul. Musikerne spilte strengeinstrumenter og trommer samtidig som de med klare stemmer sang flerstemte tradisjonelle sanger.

Etter middagen, fulle av inntrykk og mat, vendte vi snutene hjemover mot hotellet i Misaktsieli. Vi ble plassert på de to samme trofaste minibussene som hadde turet oss rundt tidligere på dagen, og åkte heimover. Flere av oss hadde imidlertid spist så mye at det nok hadde gått like så raskt å legge seg på siden og rulle hjem på kulemagene våre. På grunn av den særdeles gode stemningen ble det lagt inn et stopp på veien for innkjøp av snacks og drikkevarer, på tross av at det hadde blitt igjen en overflod av mat og drikke fra vårt herremåltid (noe av det tok vi også med!). Det viste seg etter at vi kom tilbake til hotellet at bussene hadde hatt veldig forskjellige stemningsnivåer, og den ene ble titulert «party bus». Gjett hvem som var ombord i partybussen? Det stemmer, hele den norske gjengen var representert! Noen, kremt, var imidlertid mer glad for dette enn andre. Bussen var fylt til randen med latter, musikk og dans, og de som følte på stemningen fortsatte festen i kjelleren på hotellet, der det ble danset inn i de sene nattetimene. Undertegnede ble dessuten utsatt for en danserelatert kneskade. Trøtte og fornøyde forsvant stadig flere til sengs og festen tok slutt. Med tanke på dagens strabaser ble opplegget morgenen etter utsatt en liten time, slik at flest mulig ville være helt også denne dagen. Puh!

Mye, men ikke alt, er sagt om de fem Trysil- og Hamar-jentenes tur til Georgia i sommer, men hvem er de? Altså, egentlig?

Fire av oss ble tatt med på Erasmus+ prosjektet «Tell a different story» av den litt mer prosjekt-erfarene og dyktige frøken Moberg, og glade var vi for det. Dette prosjektet har vært en unik mulighet for oss til å bevege oss inn i ukjente landskap både når det kommer til hvordan vi kan bli mer aktive i vårt lokalsamfunn, møte nye mennesker og kulturer, utveksle erfaringer og ikke minst så har prosjektet introdusert oss for et nytt, fantastisk land!

Her får du den sanne historien om de norske, litt strenge, men himla utmerkede deltakerne:

Foto: Anuka Kapanadze

Christina Storbakken var siste deltaker som var klar til prosjektet, men det betydde ingenting for deltagelsen! Hun er ei kjempemorsom og snill jente, og vi er veldig glade for at hun er den som fullførte gruppa vår. Chris er en rolig sjel, som ikke kaster bort tiden på tomme ord og handlinger, men virkelig lar ordene tale for seg når hun sier noe. Dette illustrerte hun ypperlig i sin tale under den georgiske festmiddagen, supraen, hvor hun lærte bort en norsk drikkevise til de andre deltakerne. Det er likevel ikke fremmed for henne å sitte oppe på natten med gode samtaler (eller godt drikke). Selv når hun er helt om natten er hun like mye helt dagen derpå! Chris er fotograf, og kunne derfor komme med gode tips og lærdommer i en workshop om fotografi hun holdt på eget initiativ, som flere i og utenfor den norske gruppa satte stor pris på. Det finnes så utrolig mange fine ting å si om Chris, og det er ikke plass til alle. Dette er virkelig ei jente som alle ville vært heldige om de fikk bli kjent med!

Foto: Christina Storbakken

Marte Rømoen er en utrolig morsom, klok og spennende jente som alltid er med på en god spøk. Marte er skribent, redaktør og kan dette med litteratur. Hun er yngstemann i gjengen, men har likevel både en bachelor og et årsstudium i hus. Marte er trysling, men for tiden bor hun i Oslo. Hun har akkurat fått ny jobb (grattis!), og det var jo egentlig bare flaks at hun husket på tidsforskjellen, da hun skulle ha jobbintervju over Skype mens vi var i Georgia. Marte ser ikke på skam, men er like kul for det (UPDATE: Jo, nå har hun fått sett det og er like forelska som oss andre). Hun vært aktiv gjennom hele prosjektet, hun har tatt ansvar, tatt ordet og tatt resten av ‘the Norwegian mafia’ med storm. 

Foto: Anuka Kapanadze

Marit Moberg er en herlig forening av «tryssling» og verdensborger. Hun kommer fra Østby i Trysil, er 30 år og er dama som grunnla Shokkin Group Norge og fikk oss alle med på tur til Georgia. Hu er en av to hovedhjerner bak hele prosjektet ”Tell a different story”, og framstod for alle oss andre som deltok i Georgia, som et flott og levende eksempel på nettopp en active citizen. En med store tanker om å engasjere seg og bidra i lokalsamfunn, og med vilje og mot til å gjøre nettopp gjøre det.

Foto: Marte Rømoen

Lene Bergersen er ei røddig og meget morsom jente fra Ljørdalen i Trysil. Der vokste ho opp blant ville dyr, noe som har medført at den jenta her er tøffere enn de fleste. Lene har et hjerte av gull og bryr seg veldig om alle mennesker, både reelle og fiktive. For ikke så lenge siden trakk det henne til Libanon, hvor hun tilbragte flere måneder og jobbet med å hjelpe flyktningene i landet. Har sett flere beviser på insta på at hun var en meget populær figur blant kidsa der nede. Stadig flere av verdens hjørner blir utforsket og snudd på hodet når denne pratglade Ljørdølen med høy røst og sterk dialekt dukker opp. Visse ganger må hun dokk holde munn, da hun er utdannet tegnspråktolk og gjør en knakende bra jobb med det. Lene har også studert dokumentarfilm, der får hun utløp for sine kreative sider. Av andre interesser er søvn høyt på lista, og alle kan jo trenge en blund iblant. Hvis du skulle være så heldig å treffe på ho her en gang, bra førr dæ!

Foto: Anuka Kapanadze

Vilde Paalgard er den som lager balanse i gjengen. Som eneste itte-Trysling (Hamarsing) passer hun på at vi andre ikke forsvinner for langt inn i skogen med våre teser og lange utbroderinger i alle våre refleksjonsrunder. Etter mange år på Steinerskolen har hun begge beina godt planta på jorda (noen ganger svever de rundt i en liten eurytmi fremvisning) og hun smitter alle med den enormt søte latteren sin. Før vi dro til Georgia sammen så hadde ikke Vilde så mye greie på fotografering – men etter noen dager med kursing, knipsing og photoshop kom fotografgenet i henne fram. Vi gleder oss alle til å ta med Vilde til kursets andre del i Trysil, og hun har allerede begynt å øve på og uttale stedsnavn som Grønndalen (Grønndar`n) Ljørdalen (Jøddar`n) Østby (Øs`py)`og Nybergsund (Nybærsunn)

Under kursets første del i Georgia i starten av juni var en av oppgavene vi fikk å  fortelle små, annerledes historier ved hjelp av fotoapparatene våre.
Her er noen av kursdeltakerne fra Norge, Danmark, Azerbaijan, Georgia og Tsjekkia sine fortellinger:

 

Tekst og foto: Marte Rømoen

«Dette bildet er fra innendørs-basaren i Tbilisi. Der kunne man finne bod på bod som solgte all slags frukt og grønnsaker, krydder, kjøtt og hjemmelagde varer. Det var også en egen del for klær og tilbehør, noe nytt og noe brukt. Mannen på bildet hadde en grønnsaksbod på basaren hvor han også solgte hjemmelaget syltetøy. Da han så at jeg tok bilder av basaren gjorde han tegn til at jeg kunne ta bilde av ham også. Han var nysgjerrig på hvor vi kom fra, og vår eminente guide og tolk Anuka kunne svare på både hans og våre spørsmål. Det hele tok en morsomt vending i det han spør henne om jeg er gift og forteller at han har en bror han gjerne vil spleise meg med. Jeg takket pent nei. Eller, det håper jeg, det var selvfølgelig Anuka som videreførte svaret. Kanskje han sitter og venter ennå.»

Tekst og foto: Vilde Paalgard

«Jeg velger meg dette bildet, denne mannen, disse fargene (og kontrasten mellom dem, kan man kanskje si). Bildet ble tatt en onsdag ettermiddag, på landsbygda i Georgia, et sted jeg antagelig aldri kommer til å være igjen. Mannen står nok der i dag også, selger is langs kanten av veien, og jeg er tilbake i Norge. Jeg forsøkte å fange et øyeblikk av hverdag i Misackieli, og samtidig ta i bruk noe av den kunnskap om fototeknikk, komposisjoner og annet, som fotografen Yuri akkurat hadde undervist oss i.»

Tekst og foto: Marit Moberg

«Before I die I want to…. Wake Georgia up.

Jeg har vært i Georgia og Tbilisi ganske mange ganger etterhvert. Og noe av det jeg liker utrolig godt er å bare vandre rundt i gatene og kikke. Gjerne med kamera rundt halsen. Det er så mye spennende og så mye nytt hver gang. Man oppdager hele tiden noe man ikke har sett før, eller noe man tidligere har oversett. 

Denne gangen gikk jeg rundt i gamlebyen i Tbilisi, og kom helt plutselig over dette skiltet. Det står litt malplassert til midt mellom falleferdige bygninger og smale gater et stykke utenfor hovedgata i gamlebyen. Man finner ofte små finurlige, kunstverker, i form av graffiti, kunst, plakater eller lignende i Tbilisi som gjerne inneholder en oppfordring til å gjøre noe, endre noe eller ta stilling til noe. De tydeliggjør ofte noen av de problemstillingene som finnes i det Georgiske samfunn. Det som var så spesielt med dette skiltet var plasseringen, midt blant ingenting. Det virket ikke som det var særlig mange som passerte, eller som bodde i området. Derfor stoppet jeg også opp en ekstra gang akkurat ved dette skiltet. 

Det var da jeg la merke til setning «Before I die… I want to wake Georgia up». Dette fascinerte meg, og det representerer veldig godt det Georgia jeg kjenner. 

Jeg har fått ganske mange georgiske venner, og måten jeg kjenner de på, er at de skiller seg litt ut fra det georgiske samfunnet generelt. Georgia er på mange måter et moderne og velutviklet land, på noen områder har de også tatt noen steg videre enn mange andre europeiske land. Mens på andre områder har deler av det Georgiske samfunnet ikke fulgt helt med på utviklingen, spesielt kulturelt. I mange deler av samfunnet er Georgia, det vi her hjemme kanskje vil kalle, et gammeldags land. Deler av samfunnet er blant annet konservativt og sterkt religiøst, hvor kirken har stor makt. Dette kommer til uttrykk gjennom «gammeldagse» holdninger til f.eks  seksuelle minoriteter og kjønnsroller.

Dette er noe av det mange av mine georgiske venner ønsker å gjøre noe med og gjerne skulle sett en forandring på. De kjemper ofte for et mere åpent samfunn, med bredere forståelse for forskjelligheter, hvor det er plass til alle, og alle har de samme rettigheter. De er ofte sterke aktører i sivilsamfunnet, som gjennom aktivisme og små, men viktige aktiviteter eller handlinger som f.eks å henge opp dette skiltet, sprer sitt budskap. 

De ønsker nemlig at resten av det Georgiske samfunnet skal våkne opp…

På denne måten kan de prøve å gjøre noe med det de mener er problematisk i sitt eget samfunn og rette søkelyset mot det. Et utrolig spennende eksempel på sosial aktivisme, og veldig fascinerende for en tilfeldig forbipasserende som meg.»

Tekst og foto: Lene Bergersen

«En Trysling i en Bazar i Tbilisi. En ny opplevelse, en annerledes historie å fortelle om rundt middagsbordet heme i Byga.»

Tekst og foto: Christina Storbakken

«To unge gutter i Tbilisi. Fikk et godt inntrykk av folk i Georgia, de er vennlige og smiler masse, og veldig glad i å snakke med fremmede folk. Selv om man ikke alltid forstår hverandre så godt.»

Tekst og foto: Anuka kapanadze (Georgia)

«Going in Georgian bazar is not easy, especially when it’s raining»

Tekst og foto: Knud Quist Harteg (Danmark)

«In the small streets of tbilisi. there is not a place to rest the eye’s you keep on looking to find all the small hidden treasures.»

Tekst og foto: Veronika Netolická (Tsjekkia)

«These people were shepherds of cows. Although they did not have much after our closer arrival they immediately invited us had a snack with them. Exactly those kind of people I met in Georgia: generous and willing to share a little.»

Tekst og foto: Sheyda Allahverdiyeva (Azerbaijan)

«Marit is playing “Davay Dasvidaniya”, the stupidest, the ugliest and the funnies Azeri song ever to get people back to the conference room for another session.»

Så – hvordan var det å være med på Youth Exchange for første gang? Hva lærte vi – om oss selv, om menneskene vi møtte og landene deres, om Goergia? Fikk vi innsikt i media som mektig og virktningsfullt verktøy for samfunnspåvirkning samt inspirasjon til å selv ta det i bruk for å bli «active citizens»?

Svarene er spennende, mye og ja. Jeg kan egentlig ikke skrive på vegne av alle, men jeg gir det et slags forsøk. Jeg tror vi alle var enige om at uka i Georgia var en intens og innholdsrik en. Og en lærerik rik en, på mange måter. Sosialt for eksempel. Det var både gøy og utfordrende å bli kjent med, og måtte samarbeide og diskutere med, så ulike mennesker, fra så ulike steder.  Vi var en gjeng unge mennesker mellom hele 17-31, og det var fint hvordan det i begynnelsen ble satt av god tid til å bli kjent og bli trygge på hverandre. Det var også veldig fint å lære om hverandres hjemland og kulturer under «intercultural evening». Utover dette var det god tid til å bli kjent – lange, deilige pauser og noe sene kvelder.

Uka var samtidig faglig veldig lærerik. Blant deltagerne var det et stort spenn i erfaring med foto, film og sosiale medier, som virket både nyttig og styrkende for gruppa. Det var veldig åpent for å dele av egen kunnskap, og på den måten kunne vi på uformelt og lite skummelt vis lære av hverandre. Youth exchange-programmer som denne baserer seg jo nettopp på uformell læring og på å skape møter mellom mennesker med interesse for å lære, og en arena for å kunne samles om felles tema og mål – slik «Tell a Different Story» fordrer å øke bevisstheten og kunnskapen om foto og sosiale mediers bruk i samfunnet samt skape aktive og deltagende mennesker som ønsker å ta disse verktøyene i bruk for å fortelle anderledes historier.

Også var det veldig kult å få reise til Georgia; bo på landsbygda i en uke, bli servert lokal mat fra morgen til kveld og få sett hovedstaden Tblisi og andre steder, geleidet rundt av nye georgiske venner. For et fascinerende land, som man kanskje aldri ellers ville besøkt, (men som alle bør besøke!). I det hele tatt – kan man få reise til et nytt sted, få møte nye og interessante mennesker og få lære om spennende tema, bør man benytte seg av muligheten Youth Exchange-prosjekter gir deg til å gjøre akkurat det.

 

Vi gleder oss veldig til å ta imot resten av gjengen i Trysil i september. Inntil da skal vi alle, på hver vår kant av Europa og Kaukasus, i hver våre lokalsamfunn, forsøke å finne og fange på kamera mennesker og historier som kan fortelle «a different story».

Etter vår fantastiske dagstur til Tbilisi, med medfølgende supra (Georgisk festmåltid – dette får dere høre mere om senere – gled dere!!), så var vi klare til å starte med ny energi på de to siste dagene av prosjektet. Selv om noen av oss var litt slitne etter supra og fest, var vi likevel klare til å fortsette vår vei mot å bli ‘active citizens’ og å fortelle en annerledes historie.

Dag 7 besto av litt innføring i etterbehandling og redigering av bilder, og hvordan man kan bruke forskjellige programmer til dette. Her var vi flere som lærte noe nytt og vi fikk flere gode tips med på veien. Vi fortsatte å jobbe med bildene vi hadde tatt i Tbilisi dagen før og presenterte for hverandre. Så var det endelig dags for en etterlengtet lunsj, med deilig georgisk mat. Vi tok igjen fatt på siste del av det faglige programmet, hvor det var deltagerne selv som bidro med sine erfaringer, kunnskaper og skills. Det var flere av deltagerne som hadde workshops for de andre deltagerne. Blant annet var det bryllupsfotografi, mere redigering av bilder, deling av erfaringer vi har med sosiale media, og ikke minst nybegynner kurs i fototeknikk av vår kjære Chris. Dette var det mange av oss litt ferskere fotografer som benyttet oss av, og workshop’en falt i god smak hos alle. Vi lærte litt mere om hvordan vi kan bruke kamera, om de forskjellige funksjonene og innstillingene, og hvordan vi nå kan begynne å bruke manuell-innstilling i stedet for auto. De mere erfarne fotografene var også imponert over hvor ryddig og oversiktlig Chris hadde lagt det opp. Så cred til Chris! ❤ Det var også litt tid til å leke og eksperimentere med kameraet.

Etter hver dag med opplegg har vi refleksjon, hvor vi blir delt inn i grupper og snakker om hvordan dagen har vært, hva vi har lært, hvordan vi har det, hva var bra og hva kunne vært bedre, osv osv.. Vi bruker forskjellige metoder hver dag, og har jobbet i litt forskjellige grupper. De to siste dagene har vi hatt refleksjon i landegruppene. Og dette er alltid populært hos ‘den norske mafia’, fordi vi har det så utrolig morro i lag. Hver dag snakker vi litt, mere eller mindre, seriøst om det vi skal, men vi har også masse annet på hjerte som vi vil dele med hverandre. Så det løper fort over i andre ting, blant annet så er SKAM og  kjekke georgiske gutter gjennomgående temaer. Vi har også hatt tilfeller av deltagere som har fått åpenbaringer i løpet av prosjektet, så dette måtte også deles og reflekteres over i den norske gruppa. Også ler vi en del, og gjør narr av hverandre, og de andre, og kulturen deres, og kulturen vår. Blant annet liker vi å komme til tiden, det er det ikke alle som gjør. Blant annet liker vi at det er stille når de andre snakker, det er det heller ikke alle som syns er like viktig som oss. For her er det store forskjelligheter og morsomme stereotyper. Og det er både frusterende, spennende og lærerikt. Sånn ser det ut når ‘den norske mafiaen’ holder «møte»:

Etter at vi er ferdige med refleksjon/symøte, møtes alle gruppelederne for å diskutere hva som ble sagt i de forskjellige grupper. Ikke SKAM og georgiske gutter, men vi snakker om dagen og prøver å finne ut av hva stemningen er i gruppen, hva har de lært, hvordan bygge videre på det, og hva kan vi gjøre bedre. Deretter legger vi opp planen videre og gjør små endringer og justeringer der hvor det trengs. I gruppeleder-gruppen er det også veldig god stemning, mye latter og moro, og vi lærer mye av hverandre hele tiden. Sånn ser det ut når gruppelederne holder møte (ikke symøte):

Om kvelden er vi sosiale og koser oss i hverandres selskap og med biljard, spill, lek, øl og eksperimentering med kamera. Det er morro!

Foto: Shako Mumakshvili

Så var vi kommet til siste dag, dag 8. Litt trist, men vi gleder oss alle sammen til å møtes igjen i Trysil om noen måneder. Den siste dagen brukte vi på å snakke om hva som skal skje når vi kommer til Trysil. Vi skal nemlig ha en fotoutstilling. Alle deltagerne skal bidra med bilder og historier, så vi har brukt en del tid på å forberede dette. Vi prøvde å samle litt opp på hva vi har lært denne uka om å være ‘active citizens’, om å være globale borgere og drive sosial aktivisme. Om sosiale media, hvordan man kan bruke sosiale media for å fortelle en historie. At dette er noe alle kan. Også vi. Vi kan alle være ‘citizen journalists’ som vi lærte av Diana. Om hvordan vi kan bruke video, foto og  fortelle historier gjennom bilder. Vi har fått øvd litt i praksis med forskjellige oppgaver, feltarbeid i Misaktsieli og ikke minst dagen i Tbilisi, så nå er vi klar for å ta det ett steg videre. Vi jobbet sammen i landegrupper, gikk tilbake til det vi jobbet med i starten, hvilke problemer som finnes i de forskjellige landene, og vi valgte en problemstilling for så å kikke på mulige løsninger. Her prøvde vi å fokusere på hvordan vi gjennom sosial aktivisme og fotografering kan fortelle en annerledes historie og være en del av løsningen på den aktuelle problemstilling. Så dette skal vi bruke månedene som ligger mellom prosjektene på å eksprimentere og leke med, og forhåpentligvis kommer det noe spennende ut av det. Vi gleder oss veldig til å ta fatt på oppgaven og har lagt en plan vi er veldig tilfreds med selv. Dette får dere høre mere om senere.

 

Mobilsjølfie av: Lene Bergersen

Da var tiden kommet for å avslutte prosjektet for denne gang og si farvel. Vi hadde litt evaluering, og en offisiell avslutning av prosjektet på hotellet i Misaktsieli, før vi tok bussen inn til Tbilisi. Her hadde vi avslutningsfest på takterrassen på kontoret til vertsrganisasjonen Droni. Veldig fint og veldig koselig, med masse mat, drikke, flott utsikt, dans, gode samtaler og utdeling av youthpasses (diplomer). Vi koste oss, og nå er prosjektet dessverre over for denne gang. Men vi sees jo snart igjen….. ❤