Pia reflekterer: Folkehøgskole i praksis

Hei! Mitt navn er Pia, jeg er medlem i Shokkin Norge.

Jeg deltok på mitt første prosjekt med Shokkin Norge i september 2018, utendørsprosjektet UPDATE i Georgia. Jeg har nylig vært i praksis hos Shokkin Norge, og hadde noen fine dager med Marit, hvor jeg blant annet fikk innsikt i arbeidet bak prosjekter og organisasjonen generelt, samt teori på ulike læringsmetoder, som f.eks ikke-formell læring, og hvordan dette fungerer i praksis. Jeg er nå stipendiat ved Bakketun folkehøgskole i Trøndelag, og har fått tenkt litt på hvilken sammenheng folkehøgskolen har med prinsippet om ikke-formell læring som jeg lærte om gjennom Shokkin Norge.

Pia

Dette er Pia. Her er bilde fra prosjektet UPDATE med Shokkin Norge, som var Pias første prosjekt.

Som stipendiat fungerer jeg som et bindeledd mellom lærer og elev. Det er travelt og mye som skjer rundt meg, men jeg trives godt med den tilværelsen. Samtidig begynner jeg å bli klar for å ta steget videre, etter nesten to år på Bakketun fhs.

For to år siden var jeg ganske klar på at folkehøgskole ikke var noe for meg. Helt ærlig sliter jeg med å huske hvorfor jeg var så bestemt på denne tanken – både min mor og min søster hadde svært gode erfaringer og minner fra sine år. Det var ganske tilfeldig at jeg ”rotet” meg bort i folkehøgskolen. Jeg hadde en liten fornemmelse av hva et slikt år skulle innebære, men det var ikke før jeg på alvor satt meg inn i det at jeg skjønte hvor mange muligheter jeg faktisk hadde. Og når det finnes så mange muligheter for å velge skole, hvor mange flere muligheter ligger ikke da på andre siden? Jeg var sent ute med å søke – men fikk i juni 2017 plass på linjen Bistand Peru/Bolivia (nå heter linjen Global Forståelse). Som nevnt var det ganske tilfeldig at jeg valgte folkehøgskole – men valget har allerede fått stor betydning for meg og hvilken retning jeg ønsker å velge videre.

53588338_787699428270269_1985871287146250240_n

Her er Pia på fjelltur sammen med medelever på Bakketun fhs.

Da jeg søkte, tenkte jeg at den lange reisen blir det man husker fra sitt eget skoleår. Det blir selvsagt et høydepunkt i året (dersom man tar en linje med reising), men jeg hører fra samtlige venner at det de savner mest, er det daglige internatlivet. Å spise middag med 70 andre, å legge seg litt for sent hver dag, kun fordi det er så hyggelig å bli oppe. Å alltid ha noen rett utenfor døren, å bli lei av hverandre og å finne tilbake igjen.

Etter snart to år er det vanskelig å sette fingeren på hva som har hatt størst betydning for meg, det er nok lettere å se i ettertid. Samtidig tror jeg det handler om mer enn enkelthendelser og gode minner. Den helhetlige summen av så mange ulike faktorer, utgjør til slutt det mange velger å kalle det beste året i sitt liv, og som folkehøgskolene selv reklamerer med – året gir ikke karakterer, men karakter.

53413509_294105497935854_2581928459097866240_n

Pia har vært med på å starte Bistandscafe sammen med sin klasse på Bakketun fhs.

Ikke før jeg lærte mer om ulike former for læring, ble jeg mer bevisst på folkehøgskolelivets reelle funksjon. I praksisperioden min i Shokkin Norge gikk vi grundig gjennom hvordan ikke-formell læring fungerer, et prinsipp jeg tidligere opplevde som vanskelig å forstå meg på. På forhånd hadde jeg hovedsakelig hørt begrepet gjennom UPDATE-prosjektet, men da med hodet fylt av inntrykk og uten særlig erfaring med teori på engelsk. Etter flere mislykkede Googlesøk la jeg det litt på hylla, helt til det altså igjen dukket opp under praksisperioden min. Først nå har jeg en større konkret fornemmelse av hvilken ressurs folkehøgskolen er i det skandinaviske samfunnet.

Pia og Marit

Pia hadde praksis i Shokkin Norge og med Marit et par dager, hvor de blant annet gikk gjennom teori for ulike læringsmetoder og ikke-formall læring, som Pia også hadde lært litt om på på prosjektet hun tidligere hadde deltatt på.

Ikke-formell læring (non-formal education/non-formal learning) baserer seg på å møte mennesker hvor de er, i en læringssituasjon de selv ønsker å være i. Læringsprosessen er viktigere enn resultatet, og kan endres, basert på hvem elevene/deltakerne er. Hvilke mål og behov de har står i sentrum, derav viktigheten at de selv ønsker å delta, og for pedagogene/fasilitatorne blir dette utgangspunktet for situasjonen. Som oftest foregår dette i grupper; store eller små. Innad i gruppene lærer man både med og av hverandre, og gruppelederens posisjon er ikke like autoritær som for eksempel en lærer i det offentlige skolesystemet.

I praksis fungerer dette på ulike plattformer, blant annet på prosjekter og i folkehøgskolen. Man har selv valgt å være tilstede, det legges opp til refleksjon i stedet for karakterer, og man blir møtt hvor man er. En metodologi som i min erfaring ofte skaper en helt annen læringsglede og -interesse. Men hvorfor?

53830260_2077429222346874_8792257659362344960_n

Ikke-formell læring i praksis under prosjektet UPADTE i den georgiske naturen som Pia deltok på høsten 2018. Det er litt andre metoder man bruker, enn det man ofte er vant til fra studier.

Ved å delta i en situasjon hvor målet med undervisningen blir tilpasset en selv og gruppen, tror jeg stoffet har enormt mye lettere for å nå frem og gi mening. Det blir lagt fram på en måte hvor man kan relatere seg til det, for eksempel i en konkret og aktuell oppgave, som gjerne avsluttes med refleksjon. Evnen til å reflektere over eget arbeid og en prosess, skaper større forståelse for det man holder på med. I læringssituasjonen er det gjerne miljø for å stille spørsmål og være usikker, og ettersom hele gruppen deltar på samme premisser, har alle samme ansvar for å få størst mulig utbytte av opplegget. Jeg kan bruke et konkret eksempel for å forklare nærmere: I et tradisjonelt klasserom har man gjerne en lærer som alene står for fremdriften av undervisningen. Det er kanskje rom for å stille spørsmål, men jeg tror mange kvier seg for å ta ordet, i frykt for å spør ”dumt”, eller rett å slett for å snakke høyt foran alle. Det kan være mange grunner, men når man selv har oppsøkt en ikke-formell læringssituasjon, stiller man kanskje også høyere krav til seg selv, nettopp fordi det forventes at man er en aktiv deltaker. Ved enklere anledning til å stille spørsmål og være kritisk, kan man få forklart og diskutert stoffet frem til det gir mening for en selv, og en har dermed fått et godt utbytte av undervisningen.

IMG_9760.jpg

I ikke-formell læring er teambuilding og det å være trygg på gruppen man jobber med en viktig faktor. Vi lærer også om ulike roller i gruppen, slik at vi som gruppe kan fungere best mulig sammen når vi lærer.

Ved større forståelse og kunnskap rundt et emne, kan man lettere ta egne valg og standpunkt. Ved å bli møtt, kan man lære å nyte prosessen og ikke bare resultatet. Det blir lettere å være motivert når man selv oppsøker situasjonen, og i gitte utfordringer kan man vokse og lære i sitt eget tempo. Man kan finne likesinnede og læringssituasjoner man brenner for å ta del i.

Ikke-formell læring er ingen motsetning til den vanlige skolemodellen og formell læring, men heller et alternativ og en metode som fungerer for mange. Samtidig trenger ikke læringsformene å stå alene for seg selv, de kan overlappe hverandre og ved behov brukes som en tilnærming i ulike læringssituasjoner. Generelt sett vil jeg påstå at denne læringsformen, slik som jeg kjenner den, gir oss en god mulighet til å finne ut hvem man er. Hvilke behov man har, hvilke mål man vil sette seg og hvordan man kan oppnå disse. Å bli møtt gjør noe med deg som person, i hvertfall av mine erfaringer med både prosjekt og folkehøgskole. Sistnevnte avslutter jeg om ikke så lenge, og da er det veldig godt å vite at neste prosjekt kan være rett rundt hjørnet.

Neste eventyr for min del starter allerede i sommer hvor jeg skal være deltager på prosjektet og utvekslingen Carpathian Explore i Ukraina, sammen med andre unge fra Norge og Europa. Dette tror jeg blir spennende, og jeg gleder meg masse.

IMG_0137-2.jpg

Snart venter nye eventur for Pia. Her fra UPADTE prosjektet i Georgia, mens neste prosjekt for Pia sin del blir i Ukraina, også denne gangen utendørs prosjekt.

UPDATE prosjektet ble gjennomført med støtte fra EU-programmet Erasmus+: Aktiv Ungdom, sammen med vår partner organisasjon Droni Youth Association


Pia

Pia er 20 år gammel fra Haugesund, men bor nå i Verdal hvor hun går på Bakketun fhs. Hun har vært medlem i Shokkin Norge siden høsten 2018. Har du spørsmål til Pia om Shokkin Norge, prosjekter eller folkehøgskole, så kan du skrive til Pia på Facebook.